silvija-seres-podcast

Podcast I samarbeid med Oslo Business Forum 

Vi feirer ikke våre norske næringslivshelter nok. Uten denne forståelsen og entusiasmen disse sitter på blir all innovasjonsprat teoretisk og preget av å dilte etter Silicon Valley eller Sverige. Vi må forstå hva vi er virkelig gode på for å kunne bli best i noe. Ofte er ikke en gang disse heltene klare over hvor uvanlig gode de er. 

De som bygger det nye Norge er en serie med podcasts, der Silvija intervjuer ledere fra de altfor lite kjente, norske industrielle suksesser. Bedriftene er unike på verdensbasis og nødvendige for å bygge et vellykket narrativ rundt “hva skal vi leve av etter oljen” eller “det nye Norge”. 

  • Hvordan fikk de det egentlig til?
  • Hva kan vi lære av hverandre?
  • Hvordan skal Norge klare den digitale transformasjonen?

http://obforum.no/podcast/

NITO filmen

Jentene trengs i teknologiske fag

– Det kan ikke sies for mange ganger; jenter trengs i teknologifagene! Samfunnet må øke innsatsen for å motivere jenter til å velge å bli ingeniør og teknolog, sier president i NITO Trond Markussen.

 

https://www.nito.no/aktuelt/2017/3/-jentene-trengs-i-teknologiske-fag/

Screen-Shot-2017-04-05-at-10.13.28

Oslo Busness Forum – Video med utdrag fra foredrag om Exponentiell Utvikling 23.03.2017

Se hele videon her:

Eksponentiell teknologi – Silvija Seres

Se hvorfor Silvija Seres mener vi har null intuisjon når vi tenker på det eksponentielle. Foredraget fikk hele 5,63 av 6 mulige poeng.

Posted by Oslo Business Forum on 29. mars 2017

dn-mars17

Barna våre må alle være gründere – DN 30.mars 2017

Hvordan forbereder vi våre barn på en fremtid hvor over halvparten av jobbene som de vil jobbe med ikke er blitt funnet opp ennå?

Fremtiden er digital, og flere yrker kommer til å kreve at vi besitter digital kompetanse og ferdigheter. Vinnerne i fremtidens arbeidsmarked blir de med høy teknologisk kompetanse og god mestring av realfagene (Stem som står for Science, Technology, Mathematics, Engineering).

Det siste året i Norge har mange ønsket å dulte ungdommen i denne retning, blant annet ved å legge mer vekt på programmering og bruk av dataverktøy i undervisningen. Vi har sett gode kampanjer med mål om å «lære kidsa å kode», og flere samfunnsfag berikes med digitale midler. Det er bra. Men fremtiden vil kreve mer av oss.

Les hele kronikken:

http://www.dn.no/etterBors/2017/03/30/2049/Innlegg/-barna-vare-ma-alle-vaere-grundere

dn

På teknologisk oppkjøpstokt – DN 23. feb

Kunstig intelligens er den vesentligste teknologiske omveltningen noensinne. De antatte økonomiske gevinstene får teknologigiganter og investorer til å åpne lommebøkene.

Bak betalingsmur:
http://s3.dn.no/etterBors/2017/02/23/1905/Teknologi/pa-teknologisk-oppkjopstokt

 

lering

Livslang læring vil bli en kritisk nødvendighet

Personlige egenskaper vil danke ut de  faglige i morgendagens arbeidsmarked, mener teknologidirektør Silvija Seres.

Intervju på Nitorefleks.no
August 2016

I den nye Agenda-raphRapporten er et resultat av et samarbeid mellom Fellesforbundet, NITO og Tankesmien Agenda. Silvija Seres er direktør i VC-selskapet TechnoRocks og bidrar med et eget kapittel i rapporten.

Teknologien endrer jobblandskapet

– Faglig innhold i de fleste jobbene vil endre seg hele tiden. Derfor vil evnen til å raskt lære og bearbeide kompleks informasjon, være avgjørende. Å kunne orientere seg effektivt i uoversiktlige og tvetydige situasjoner, og være kreativ og kommunisere godt på tvers av faglig mangfold, vil være svært nyttig for å kunne følge med raskt nok i et profesjonelt landskap i kontinuerlig endring, sier Seres.

Dette er egenskaper som må dyrkes fremover både i skolesystemet og i arbeidslivet, mener hun.

 

I rapporten skriver Seres at teknologien vil endre jobblandskapet på en måte som skaper flere profesjonelle flyktninger enn i noen annen tid. Innføring av kunstig intelligens og robotisering av oppgaver er bare én side av denne endringen, forklarer hun.

– De som evner å finne seg nye og unike posisjoner i verdikjeden er de som overlever den digitale omveltningen. Sammensetningen av jobbene som tilbys vil være endret. Mange må finne seg i at jobben de er opplært til ikke finnes lenger, og at de må omskolere seg flere ganger i løpet av karrieren, sier hun.

Kontinuerlig etterutdanning

For at man skal kunne skape et miljø for livslang læring, må ønsket om og initiativet til dette være godt forankret både hos arbeidstaker og arbeidsgiver, mener Seres. For bare en til to genererasjoner siden var halveringstiden på en tillært evne tredve år, i dag er den nede på fem år. Hvordan i all verden skal man klare å holde seg oppdatert da? Svaret er kontinuerlig etterutdanning.

– Med en grunnleggende interesse for det nye og motivasjon til å følge med, vil mye være løst. Man kan følge utviklingen via effektive online-kanaler og lære seg noe nytt og relevant på månedlig basis. Den ene måneden kan man lese seg opp på robotisering, den neste på maskinlæring og så videre, sier hun.

Seres trekker frem gode verktøy og leverandører som Udacity og Coursera. En god liste over online-kurs er nå også bare et par søk unna. Men det viktigste er likevel egenmotivasjon, og det kommer først når man har innsett at dette er blitt en nødvendighet, utdyper teknologidirektøren.

Må ikke glemme det analoge

Borregaard er en av industriaktørene som er blitt intervjuet i forbindelse med rapporten. NITO-tillitsvalgt i Borregaard, Ivar Husvik, mener at det digitale må underordnes den analoge forståelsen og innsikten.

– Rapporten har et høyt fokus på det digitale som forventes å ha en eksponentiell utvikling. Det digitale inviterer til effektivitet, tydelighet, klarhet og transparens, men det må imidlertid balanseres av det som konsernsjef Håvard Grjotheim i kommunikasjons- og publiseringshuset Media 07 kaller det ”analoge”, sier Husvik.

Ifølge Husvik innebærer det analoge i denne sammenhengen læring, innsikt, forståelse, innovasjon, medmenneskelighet og utvikling av samfunnet. Dette kan man også lese ut av rapporten, og her kommer NITOs medlemmer sterkt inn.

Positive til nanograder

– Våre medlemmer er plassert på alle strategiske områder i organisasjonen ved Borregaard og bidrar analogt til å forankre og bygge det digitale. NITO ser positivt på tanken om et tettere samarbeid mellom næringsliv og utdanningsinstitusjoner og opprettelsen av ”nanograder”, sier han.

Dette bør kunne bli en del av bedriftens strategiske kompetansebygging, gjerne støttet av endrede regnskapsregler slik at virksomheten kan føre kompetansetiltak som en investering, slik det er foreslått, forteller han videre.

HR-sjef ved Borregaard, Kari Strande, sier at konsernet sørger for å oppdatere kunnskapen blant sine ansatte ved å bruke interne fagprogrammer innen kjernekompetanseområdene.

– Vi har internasjonale salgstreningsprogram, lederprogrammer og omfattende treningsprogrammer for operatører og lærlinger. Konsernet har også en egen kunnskapsfabrikk for opplæring og samarbeider med eksterne om et produksjonsakademi. Vi jobber målrettet og aktivt med såkalt ”on the job training”, det vil si erfaringsbasert opplæring i det daglige arbeidet.

Nanograder, Twitter og Business Insider

Silvija Seres velger også å trekke frem nanograder som en del av utdanningen for teknologer og ingeniører. Hun har også andre konkrete råd til de som ønsker å henge med i den digitale utviklingen.

– Nanograder og relaterte smågrader er en måte å pakke og teste ny kunnskap i små skala, én konkret ferdighet av gangen. For eksempel kan man ta kurs via Udacity om å lage programmeringsoppgaver i dataanalyseverktøyene Python eller SciKit og få en nanograd for dette, sier hun.

Seres oppfordrer også til å følge med på Twitter om innovasjon og Business Insiders ”10 things in tech you need to know today”.

– Det er også nyttig å lese de mest omtalte bøkene om effektene av digital omveltning på samfunnet og arbeidslivet, slik som The Second Machine Age, Rise of the Robots, Industries of the Future, Zero to One og Exponential Organizations, tilføyer hun.

 

Det digitale havet

Med nedgangstidene i oljebransjen er det viktig at morgendagens ingeniører husker at det er andre områder Norge kan bli verdensledende på, mener teknologidirektøren. Hun trekker spesielt frem det digitale havet, med en subsea-teknologi som kan brukes til mye annet enn olje. Verden trenger mye mer mat og mineraler og andre ressurser som norsk sokkel kan produsere med verdensledende kvalitet og kvantitet, forteller hun.

– Vi har svært gode ingeniører som har en relativt flat lønnsskala, og har derfor råd til å bruke de mange gode hjernene til å utvikle nye digitaliserte havverktøy i bred skala, ikke bare innen oljebransjen. Vi har et annerledes, men på mange måter mer effektivt arbeidsmarked for ingeniørene våre og bør bruke dette som et konkurransefortrinn.

Vilje til endring

Konsulentsjef i Atea, Marit Garvik, kom på tredjeplass i kåringen av Årets Unge Ledere i 2015. Som konsulentsjef i et selskap som spesialiserer seg innen IT-infrastruktur, har Garvik mange tanker om hva som skal til for at fremtidens arbeidstakere skal kunne holde tritt med tiden. Ifølge Garvik er det spesielt én egenskap som skiller seg ut. Vilje til endring.

– I tiden fremover vil holdninger bli minst like viktig som kompetanse. Du må lære deg å bli glad i endringer. Vi mennesker har det ofte iboende i oss at ting skal være som før, men det fungerer ikke lenger. Det nytter ikke at tenke at du som teknolog eller ingeniør har valgt en utdanning som du skal holde deg til. Da vil du sakke akterut, sier Garvik.

Konsulentsjefen mener man kun har ett valg når det kommer til teknologien, og det er å se på den som noe som avlaster og forbedrer.

– Noen vil velge å fokusere på arbeidsplassene som forsvinner, men jeg vil heller trekke frem det som kommer til som følge av digitaliseringen. Hvis vi ikke bruker teknologien godt nok nå  så vil vi bli for dyre, det handler om konkurransedyktighet også. De teknologiske mulighetene for kommunikasjon og samhandling er enorme. Vær nysgjerrig, lær av flinke folk og bli glad i endringer!

 

Last ned som PDF

 

etterutdanning

Etterutdanning er den nye oljen

Satt på spissen er drømmeprofilen til den nye topplederen en 30-åring med 20 års relevant erfaring og gjerne en doktorgrad. Men det er ikke mange av dem.

Sv Silvija Seres
Aftenposten, 22 juli 2016

«Det store kunnskapsgapet» beskrives som en av de største samfunnskonsekvensene ved de raske teknologidrevne endringene vi er i. I dag har vi ikke et utdanningssystem som kan lukke det. For hvordan lager man et pensum for det ukjente?

Og hvordan tester man for det utdaterte? Datateknologien skaper en overflod av gode og billige tjenester og produkter.
Samtidig skaper den profesjonelle flyktninger gjennom automatisert produksjon og friksjonsfri informasjonsdistribusjon.

Kan være både voksen og lovende
Digitalt fordrevne fagpersoner – og det er mange av dem – møter stor likegyldighet fra samfunnet og arbeidsgivere.

Mens vi er enige om at noe må gjøres med ungdom som forlater skolen, sees deres voksne motparter som en tapt sak, med en fremtid med AFP, NAV eller «liksomjobber». Vi har glemt at man kan være både voksen og lovende.

Dette er ikke bærekraftig. Vi kan ikke fortsette å smile og klappe for teknologientusiaster som overbeviser om at «alle over 35 år er utdaterte» og snakker om Don Tapscotts «digitale innfødte» som den ubestridte kilde til fremgang.

Med stadig bedre helse og forventet levealder, skal mange av oss helst jobbe til vi er godt over 75. En vanlig høyere utdanning ender gjerne ved 25 års alder, og da blir arbeidslivets matematiske midtpunkt 50 år – gått ut på dato – ifølge dagens holdninger. Har vi råd til å kaste bort halvparten av folks yrkesliv ut fra en oppfatning at man ikke kan lære noe i moden alder?

Flere arbeidstagere må forbli relevante
Rekrutteringsvaner gjør saken verre. Det er et press mot å ansette og forfremme stadig yngre (men, faglig befestede) helter. Satt på spissen er drømmeprofilen til den nye topplederen en 30-åring med 20 års relevant erfaring og gjerne en doktorgrad.

Det er ikke mange av dem – og de som finnes, blir også snart irrelevante. Vi må gjerne streve for å tiltrekke slike stjerner, men vi må også sørge for at andre arbeidstagere forblir relevante og attraktive.

Link til artikkel i Aftenposten

seres-on-tv

Interview with Swiss TV

Interview with Swiss TV on the topic of women and top leadership

Click on picture to see the segment.
Segment about me starts on 5:13
seres-on-tv

untitled-10_23313.1000x667

Profil i Teknisk Ukeblad Oktober 2015

Profil i Teknisk Ukeblad Oktober 2015

Silvija Seres er travel. Hun sjonglerer flere krevende styreverv, er President i Polyteknisk Forening, investor og rådgiver. Fritiden går til å inspirere grundere til å satse stort, og til å være med familien sin, mannen og fire barn på to, fire, seks og åtte år.

Spørsmål om hvordan hun får tid og energi til alt sammen faller naturlig bort når hun begynner å snakke. Fordi hun vet hva hun gjør og hun brenner for det.

Vi er blitt mette

Seres kom til Norge som 18-åring fra et land som ikke lenger finnes – Jugoslavia.

-Barndommen min i Jugoslavia var god og trygg i en slags «kremkommunisme». Situasjonen endret seg raskt. Siden da har jeg nok blitt litt paranoid for hvor fort ting kan bli ødelagt og hvor viktig det er å være god til å håndtere endring.

Hun opplever Norge som ærlig, åpent og stabilt land, nærmest et idealsamfunn. Men hun synes at vi har blitt for mette og komfortable her. Teknologien og andre krefter endrer verden i en eksponentielt økende fart, men vår forståelse av verden endrer seg gradvis og sakte. Hvordan kan Norge bli raskere til å tilpasse seg de nye mulighetene? Det er tanker som opptar Seres. 

-Vi er litt «sleeping beauty», med store naturressurser og gode samfunnsstrukturer og mange flinke folk, men jeg savner en større utålmodighet og risikovilje for å ta noen tydelige grep nå. Vi må bli bedre på å prioritere. Vi liker å snakke om å skape nye verdensledende industrier og klynger, men så husker vi Oljefondet og vi utsetter. Nød lærer naken kvinne å spinne, mens vi går i tre varme lag. Vi hadde et stort fortrinn etter finanskrisen; vi utnyttet den ikke.

Oxford

Barndomsdrømmen var å bli akademiker, som far. Så etter en hovedfag i IT ved Universitet i Oslo reiste hun til England for å ta doktorgrad hos to av sine store helter, Tony Hoare og Edsger Dijkstra, to av grunnleggerne av moderne programmering.

Hun påpeker at hun fikk det til fordi Norge er et land som gir deg muligheter, masse muligheter.

Hvordan var Oxford i 1997?

-Det var er slags Harry Potter univers, gammelt og ærverdig og full av eksentriske og dyktige akademikere fra alle fagdisipliner.

Ved middagsbordet kunne Seres sitte og diskutere med teologer, politikere, fysikere og andre.

-Det var lov å være annerledes, og vi lærte å jobbe på tvers av fag, kulturer og institusjoner. Satt man fast, var det alltid noen som ville hjelpe; mesteparten av forskningen vår var gjort i løse tospann. Samtidig var alle svært flinke, med en slags kompromissløshet. Slikt mangfold og samarbeid på tvers av siloer skulle jeg gjerne sett mer av i Norge.

Å jobbe med å kommersialisere teknologi fristet enda mer enn akademisk karriere. Oxford hadde tette bånd med Stanford universitet i USA, så kort tid etter å ha fullført doktorgraden sin var hun på vei til Silicon Valley for å jobbe hos DEC, med søkemotoren Altavista.

-Google holdt til i nærheten, og dette var folk fra de samme kretsene, så vi pleide å spise lunsj sammen med flere av utviklerne deres. De lo av oss fordi vi ikke hadde noen god forretningsplan for Altavista, og vi lo tilbake fordi ingen trodde den gang at man kunne tjene penger på annonser på nett.

Google ble verdensledende og svært vellyket kommersielt, mens Altavista forsvant noen år etter.

-Det lærte meg at livet er fullt av tilfeldigheter. Det er lett å genierklære gründere i retroperspektiv når de har oppnådd noe stort. Men det er ikke nok å ha en god ide og jobbe hardt, man trenger dyktige investorer, godt nettverk, og en god porsjon flaks for å lykkes.

Teknologisk utvikling

Hun er opptatt av nettopp det – hvor raskt teknologien utvikler seg og hvordan store selskaper som ikke henger med i tiden kan ende opp med å bli tapere. Hun forklarer det med eksponentiell vekst – når en størrelse eller teknologi utvikler seg med en fast prosent over like store tidsrom.

-Jeg ser at mange tradisjonelle ledere avfeier den digitale revolusjonen. Men fremtiden er digital – ikke bare for informasjonsbedrifter, men for alle. Selv den mest grunnleggende primærnæring konkurrerer i dag i det digitale rom – om ikke direkte med produkter eller tjenester, så i sin kundekontakt, sin forsyningskjede og interne optimalisering. Å forstå hvordan nye teknologier påvirker bedriftens fremtid er ikke lenger ”kjekt å ha”, men  grunnlaget for stabil forretningsdrift og i mange sammenhenger et vesentlig konkurransedimensjon.

Kundenes valg og forventninger endrer seg rask og radikalt, ettersom de blir utsatt for og opplært av grunnleggende nye tjenester, som i sin tur kommer av nye kombinasjoner av store data, sosiale medier, mobile plattformer, skyen, strømmetjenester og andre effekter av det voksende kapasiteten på nettet og i datamaskinene. Hovedgrunnen til at disse nye tjenestene vokser så fort er den iboende eksponentielle veksten i kjernen av all digital teknologi. Muligens har teknologene et større respekt for den enorme kraften som ligger i eksponentiell vekst.

Hun peker på Amaras lov, som sier at vi konsekvent overvurderer teknologieffekt på kort sikt og undervurderer det på lang sikt.

-Vi blir forført av mulighetene vi glimter i ny teknologi, men så blir vi skuffet når verden ikke endres over natten, og avlyser det hele som en hype. Men over litt lengre perspektiv er endringene enorme. Ser vi ti år tilbake er det helt andre mega-selskaper som dominerte verden, og vi alle brukte tjenester og produkter vi knapt vedkjenner oss i dag. Og min gjetning er at endringene som vi vil se om ti år blir ikke mindre, men heller større. Min erfaring er at selskaper som har gjort det bra har også hele tiden forsøkt å forutse endringene og eksperimentert ustoppelig med nye produkter, nye tjenester, nye verdikjeder og nye partnerskap.

Derfor mener Seres at trekantet samfunn, teknologi og forretningsliv har aldri vært mer viktig enn i dag.

-I Polyteknisk Forening er vi opptatt av få frem behov for mer samarbeid innenfor disse tre områdene. De utvikler seg raskt og hver for seg slik at det blir altfor lite kunnskapsoverføring imellom dem, mens det er nettopp i friksjonen i kontaktflatene at nyskapning skjer. Vi trenger en større bevegelse av folk i mellom disse tre siloer, felles insentiver og felles forståelse av hvordan vi sammen kan drive endringene i riktig retning. Teknologien endrer samfunnet vårt raskt i en retning vi ikke helt forstår ennå, men samfunnet påvirker teknologien tilbake, og tilsvarende med forretningsliv. Vi må huske at avhengighetene går langs alle kanter i denne trekanten, og prøve å forstå helheten.

Vanskelig å finne jobb

Seres har vært opptatt selv med å bygge ut sin tverrfaglige kompetanse. Etter at hun kom tilbake til Norge i 2004 møtte hun stor skepsis når hun søkte jobb.

-Jeg ønsket opprinnelig å jobbe innen finans, og å hjelpe tidlig-fase investorene å utvikle nye teknologiselskaper etter modellen jeg lærte i Silicon Valley. Folk var vennlige, men avvisende. Og jeg forsto ikke hvorfor, siden alle matematikere fra Oxford går lett inn i finansjobber i City i London. Men Oslo er ikke London, og jeg var en 33 år gammel matteprofessor fra Oxford som ikke passet i våre vanlige båser og stereotyper. Heldigvis møtte jeg en hodejeger som også selv ønsket en større bredde i måten vi rekrutterer på, og han ble en god mentor for meg. Blant annet rådet han meg å ikke endre posisjon langs alle tre vesentlige dimensjoner: geografi, industri og funksjon. Så istedenfor finans ble det IT sektor for meg. Jeg fant også ut at ville være svært nyttig å begynne karriereskiftet med en MBA, som gir god troverdighet og en bred og rask introduksjon til alle sider av forretning.

Så hun tok master i business og administrasjon ved den prestisjefylte Insead-skolen med opphold i Frankrike og Singapore, og kom tilbake til Norge for å jobbe i IT-bransjen med forretningsutvikling. Slik ble det flere lederstillinger i det norske søkemotorselskapet Fast Search & Transfer som senere ble solgt til Microsoft.

-Jobben i Fast var noe av det mest spennende jeg har gjort. Vi var et godt team på vei mot noe veldig stort, det føltes som å være «on a mission». Mange svært flinke folk, og sjelden god balanse mellom verdensledende teknologi og salg i verdensklasse.

Seres sier at hun reiste mye og var mer i Norge enn i utlandet. Etter hvert fikk hun barn og byttet til jobber innad i selskapet.

-Så fikk jeg et par store styreverv og det ble vanskelig å kombinere med full jobb og familieliv. Jeg hadde lyst til å konsentrere meg om en todelt karriere – investor og styreproff. Jeg ville jobbe for å hjelpe teknologibedrifter å tenke mer innovasjon og internasjonal kommersialisering av nye teknologier.

Siden da har hun vært styremedlem i blant annet Statkraft, Aschehoug, Norsk Tipping og rundt tjuve andre selskaper. I dag er hun styremedlem i Nordea konsernet, og har i tillegg at håndfull styreverv i selskaper som eies av store oppkjøpsfond som EQT og Herkules.

-Styrearbeid er spennende fordi man får jobbe med selskaper fra et helhetlig perspektiv, i et kollegium sammensatt av svært erfarne og dyktige folk. Jeg tror at norske styrer er generelt gode, profesjonelle og mangfoldige på grunn av sunne nasjonale rutiner rundt bruken av valgkomiteer. Men samtidig består styrearbeid av en overvekt av kortsiktige kontrolloppgaver, og jeg ville gjerne hatt mer tid til å jobbe med langsiktig verdiskapning.

Norge er bra

For et par år tilbake i en paneldebatt om hvordan tiltrekke internasjonale talenter til Norge spøkte Seres med at vi burde reklamere med hvor fantastiske norske menn var som ektemenn. Hun står ved det i dag også og utdyper med at i Norge i motsetning til mange andre land går det an å kombinere spennende karriere, barn og familie.

-Som karrierebevisst kvinne får man fantastiske muligheter her. Jeg har flere utenlandske venner fra Insead som velger å jobbe i Norge mens de har små barn fordi her kan de realisere ambisjonene uten at det går utover familien. Det er god talentimport for Norge, og vi burde spille mer bevist på en så stor (og sjelden) fordel vi har i den globale krigen om de beste talentene.

Det mener hun er et konkurransefortrinn internasjonalt som bør brukes mer for å tiltrekke unge talenter, spesielt kvinner. Her jobber man færre timer, men mer effektivt, og samfunnet har en familievennlig infrastruktur og arbeidskultur.

-Det er en stor endring i hvordan unge mennesker vil jobbe i dag. Flere ønsker en bedre livskvalitet og spennende oppgaver fremfor høye lønninger og tidlig utbrenthet.

Hun mener at vi er gode på flere ting i Norge som gjør oss unike. Vi trenger ikke sammenligne oss stadig med Silicon Valley eller andre land i Norden når vi skal definere vår egen evne til nyskaping.

-Vi trenger ikke å følge blindt etter Silicon Valley eller Sverige. Vi har ikke deres skala, og vi har ikke deres bredde. Jeg tror vi bør heller finne en særnorsk innovasjonsmodell, finne vårt unike format. Vi har gode, kreative og relativt billige teknologer. VI har en effektiv team- og ledelseskultur. Og vi veldig, veldig gode til å utnytte naturressurser på en langsiktig måte, gjennom ny teknologi og gode forvaltningsmodeller. Kanskje vi skal finne en ny type ressurs å konsentrere oss om i tillegg til olje og gass og vann; kanskje nye former for sjømat, eller nye typer av data, eller nye velferdstjenester?

-Det står ikke til så dårlig med entreprenørskap i Norge som mange sier. Vi er for eksempel et lite land med få, men veldig spennende teknologiklynger som kan være magneter for internasjonal talent og mer kapital. Vi bør bli bevisste på å bygge opp disse klyngene, for eksempel med fokus på edtech, logistikk, kommunikasjon eller fintech. Vi har kanskje ikke Spotify eller Rovio, men vi har Kahoot, Xeneta, Unacast og mange andre spennende oppstartsbedrifter med stort potensiale. Jeg tror vi er i ferd med å skape en kritisk masse som er attraktiv internasjonalt, vi har beveget oss fra livsstilsgrunderskap til relevant grunderskap, og nå bør vi finne et sterkt og felles uttrykk for denne ”nyskapningen på norsk”.

-Vi har også flere svært gode investormiljøer og internasjonale teknologigründere som vi må bli mye flinkere til å feire, og lære fra dem hva og hvordan de har fått til sine suksesser, sier Seres engasjert.

-En annen ting; mange andre steder i verden går de raskere frem, men klarer ikke å forvalte sine suksesser på en måte som er både langsiktig og kommer hele felleskapet til gode. I Norge er vi gode på å ikke ødelegge verdier på lang sikt, og det er også en viktig side av god innovasjonspolitikk.

Hvorfor er dette et viktig tema for deg?

-Livet er kort, og jeg liker folk som brenner for noe og som bruker denne skaperenergien sin godt. Jeg blir glad av suksesshistorier og flinke folk. Og jeg liker å bruke meg selv på samme måte.

-Det er et privilegium å kunne leve av min lidenskap for entreprenørskap og teknologiutvikling, og samtidig kunne ha disse fire skjønne ville små barn i livet mitt. Det er klart at summen gir meg masse energi.

kaleidoscope-647456_1920

Digitale samfunnsdilemmaer

Den digitale revolusjonen har tre store effekter som direkte utfordrer tre grunnleggende norske verdier: likhet, tillit og fellesskap.Den fjerde industrielle revolusjonen er digital, eksponentiell og kombinatorisk, og endrer gjennom et svimlende bransjesamspill hvordan vi jobber og hvordan vi lever.

Sv Silvija Seres
Aftenposten, 10 June 2016

Entusiaster og skeptikere

Den utfordrer næringsliv og samfunn. Fremtidsbildet varierer fra et effektivt, grønt og liberalt delingssamfunn, til et fragmentert og uregulerbart løsarbeidersamfunn. Både entusiastene og skeptikerne har rett: det nye digitalsamfunnet tilbyr et overskudd av gode varer og tjenester med bredt og fleksibelt tilgang, men den fører også til en dramatisk opphopning av kunnskap og kapital, og færre og mer usikre jobber.

Vi får nye digitale samfunnsdilemmaer å hanskes med, mens våre nåværende økonomiske modeller, incentivmekanismer, politiske verktøy og sosiale instinkter sogner til en annen tid, industriell og før-digital.

Digitaliseringens tre store utfordringer for samfunnet er polarisering, algoritmisering og fragmentering.

1. POLARISERING:

Polarisering dreier seg om en stadig økende konsentrasjon av kunnskap og kapital hos stadig færre aktører. Dette er den globale bestselgerens tid, der vinneren tar alt.

Eksempler er Finn og annonsemarkedet i Norge, eller Google og søk, og etter hvert mange andre markeder med Netflix, Amazon, Apple etc.
Men ikke bare produkter og tjenester blir bestselgere; også hodenes attraktivitet følger denne loven. Stadig færre ansatte blir stadig mer etterspurte, mens de andre mister sin relevans.

Kunnskap kan ikke omfordeles like enkelt som kapital; her trengs det ny og inspirerende utdannings- og arbeidspolitikk som motiverer både de beste (ved å tiltrekke og utvikle flere av dem) og alle de andre (ved å løfte relevansen til alle). Polarisering utfordrer likhetsprinsippet. Borgerlønn og livslange læringsincentiver er to av mange temaer som relaterer til polariseringen.

2. ALGORITMISERING

Algoritmisering dreier seg om makten bak algoritmene som kontrollerer våre liv.

Automatiserte datadrevne prosesser påvirker alt fra forsvarsutstyr, til helse, medier og grunnleggende infrastruktur. Snart er de innebygget i våre hus, biler, klær og kroppsdeler.

Vi vet lite om hvordan disse innebygde digitale verktøy virker og hvilke regler og data som styrer dem. Vi lever i et sort-boks samfunn, drevet av «matteødeleggelsesvåpen».

Eksempler er Facebooks filtrering av nyheter basert på eiernes politiske preferanser, eller forsikringsselskapenes håndtering av DNA-informasjon basert på deres finansielle modeller.

Hos selvkjørende biler skifter det etiske ansvaret, feilbarhet, fra sjåfør til programmerer, slik ansvarsforflytting skjer med alle digitale verktøy.

All programmering i maskinlæring og kunstig intelligens, kombinert med tingenes internett og robotisering, består av digital koding av mange verdivalg.

Men hvem sine valg er det?

Algoritmisering relaterer både til personvern og til tillit. Tilgang til offentlige data, bevissthet rundt våre egne digitale utslipp og bedre funksjonell forståelse av de digitale verktøyene som tas i bruk, er noen av temaene der.

3. FRAGMENTERING:

Fragmentering dreier seg om at de tradisjonelle nære arenaene svekkes, både på arbeidsfronten, der flere og flere uteblir fra de etablerte felleskapene, og privat, der virtuelle og globale relasjoner erstatter de lokale.

I et samfunn med stadig flere frilansere og mer mangfold, der jobbene blir mer fleksible og mindre stabile, blir det etisk og politisk krevende å tviholde på de etablerte rettighetene for en organisert minoritet.

Hvordan skaper vi stabiliteten og tryggheten i dette nye fragmenterte samfunnet? Vi blir stadig mer «alene sammen», med nye digitale allianser.

I Uber-verden, der sjefen er en datamaskin og arbeidsrett er tilgang til en data-plattform, der incentiver er et gjennomsnittstall og all verdiskapning en stadig flyt til California, blir lokalfellesskapet svekket, til tross for gode tjenester og nye jobber.

Desto viktigere er det å bygge politikk som gjenskaper fellesskap og lojalitet i de nye arenaene, på måter som på nytt er effektivt tilpasset majoriteten.

Norge: Sosial kapital som konkurransefortrinn

Norges store konkurransefortrinn, hvis man ser bort fra naturressurser og Oljefondet, er vår sosiale kapital. Det er likhet, fellesskap og tillit som gir det transparente, effektive samfunnet og det stabile, konkurransedyktige næringslivet.

Norge har en god tradisjon for utvikling av effektiv omfordelingspolitikk nettopp for å forsvare disse. Adam Smiths usynlige hånd fungerer dårlig i den digitale verden drevet av omvendt eksponentiell utvikling.

Vi trenger en ny politikk som møter disse nye krefter, og det haster.

Ingen er imot fremtiden, men de mer kritiske sider av fremtiden må faktisk styres. Da holder det like dårlig med en ukritisk teknologiutopi som med en skeptisk, vent-og-se eller reguler-og-se handlingsmåte som overstyrer og bremser den nødvendige utviklingen og læringen som vi må ha for å følge med.

De sosiale endringene som har kommet i kjølvannet av tidligere industrielle revolusjoner, har ikke kommet knirkefritt. Koblingen mellom industrielle skift og sosial uro er tett. Dette ser vi allerede tegnene til også denne gang – ikke minst i bevegelsene til de amerikanske velgermassene foran valget i november.

Kjelen vil kunne eksplodere

Det vil være vanskelig for politikere å forhindre misnøyen uten samtidig å benekte den teknologiske utviklingen. Men – det vil være mulig å kontrollere hvordan misnøyen skal gi seg utslag.

Dersom man velger å legge lokk på disse utfordringene – utviklingen av arbeidsmarkedet og jobbtrygghet for den enkelte og forskjellene mellom fattige og rike – da viser historien at kjelen vil kunne eksplodere.

For å hindre eller redusere polariseringen og de sosiale ulikhetene, må vi sikre at gevinstene av digitaliseringen blir en del av omfordelingen – gjennom skattlegging i de landene der gevinstene hentes ut.

Disse skatteinntektene vil måtte fordeles ut igjen, i form av satsing på utdanning og livslang læring, på forskning og innovasjon, på gründere og utvikling av nye næringer og på generelt å bevare et godt samfunn.

 

Se kronikken på Atenposten
aftenposten

Silvija-Seres-toppbanner

Intervju HR Norge

Publisert 2.juni 2016, HR Norge

Vi trenger flere som Elon Musk i politikken

Vi går mot et samfunn hvor en minoritet arbeidstakere blir super-attraktive, mens den store majoriteten blir mer og mer irrelevante. Silvija Seres er opptatt av hvordan Norge kan bevare sine unike fortrinn i en slik fremtid.

Silvija Seres forlot et fremdeles kommunistisk Jugoslavia året før muren falt. Hun var bare 18 år gammel. Politisk gikk hun til motsatt ytterlighet, og ble liberalist, american style.

Overrasket av Norge

— Jeg ble overrasket da jeg kom til Norge, sier hun. — Jeg var «fed up» av kommunisme, og kom til et land med klare, sterke, sosialistiske verdier.

Fra informatikkstudier på Universitet i Oslo dro hun videre til eliteskoler ute i verden, først Oxford University og senere INSEAD.

— Årene der dempet ikke akkurat min liberalistiske holdning, sier hun.

Tilbake i Norge fikk hun jobb i søkemotorselskapet Fast, den gang med en halvveis norsk, halvveis amerikansk kultur. Fast er i dag en del av Microsoft.

Om det var tiden der eller andre aha-opplevelser i det norske arbeidslivet som gjorde utslaget er ikke helt tydelig, men Silvija er klar på at et eller annet sted underveis slo hennes politiske pendel tilbake igjen.

Ikke tilbake til Titos kommunisme, men mot en voksende forståelse for de kvaliteter et «sosialistisk-kapitalistisk» samfunn som Norge har.

Nå er hun mer bekymret for at utviklingen raserer den norske modellen enn at den norske modellen står i veien for utviklingen.

Industri 4.0

Som mange andre snakker hun om «Industri 4.0», den fjerde industrielle revolusjon.

Denne revolusjonen er ikke analog, men digital, og utviklingen følger prinsippene i Moores lov, hvor alt dobler seg innen ganske korte tidsintervaller.

Slik datamaskiners kapasitet har doblet seg hver 18. måned gjennom flere tiår og skapt teknologi som science fiction-forfattere ikke en gang turte å drømme om, slik forandrer den samme teknologien nå samfunnet, arbeidsmarkedet og alt rundt oss i eksponentiell fart.

— Arbeidsmarkedet er i ferd med å bli en arena hvor noen få supertalenter er ekstremt etterspurt, mens den lange halen blir stadig mer irrelevant, sier hun.

Mange snakker om at robotene kommer og overtar jobbene våre helt eller delvis. Og nå handler det ikke om mekaniske jobber, men jobbene til advokater, leger og professorer.

— Roboter og algoritmer tar ikke alle jobber, men de vil ta flere enn de skaper, sier Silvjia.

Det er i dette perspektivet hun ser for seg en utvikling mot et arbeidsmarked med en liten attraktiv elite og en lang, lang hale av «vanlige folk».

— Vi har ikke noe valg – vi kan ikke regulere bort utviklingen. Men vi kan sørge for at de verdiene som stadig plasserer oss blant verdens beste land å leve i tas vare på, om enn på andre måter, sier hun.

«Vi kan ikke regulere bort utviklingen. Men vi kan sørge for at verdiene som plasserer oss blant verdens beste land å leve i tas vare på.»

— Det er denne utfordringen jeg gjerne skulle sett at Norge som samfunn løste på en måte som kan være en modell for resten av verden, akkurat slik vårt samfunn i dag er blitt en modell for mange andre land.

Den første barriéren er å få virksomhetene til å innse at dette faktisk skjer.

— De færreste toppsjefer tror innerst inne at det virkelig er en talentkrig der ute. Men det skjer likevel. Bare den siste tiden har jeg registrert at det er kommet fem til ti nye stillinger på «C-suite»-nivå i bankverdenen, jobber som ikke eksisterte før, men i dag er i toppledelsen.

Hun nevner topplederstillinger som «Chief Financial Crime Officer» og «Chief Compliance Officer» som to eksempler.

— Til disse stillingene skal de helst ha en 30-åring med doktorgrad og 20 års erfaring fra verdens ledende institusjoner. Men måten de rekrutterer på er fremdeles «post and pray» – legg ut en stilling og be om at den rette melder seg.

Med denne elitefokuseringen på talent tror hun at det er fare for en sterk polarisering, og hun er opptatt av hva vi kan gjøre for å motvirke de negative effektene av det.

— Vi kan ikke akseptere at den lange halen, den store tause majoriteten av «vanlige» folk marginaliseres. Det er ikke bærekraftig for et samfunn. Vi må bevege oss langs begge dimensjoner, både sikre at vi dyrker fram talenter og stimulere resten til å utvikle kompetanse. Vi går fra et kunnskapssamfunn til et læringssamfunn, og selv om vi har snakket om livslang læring lenge, har det til nå stort sett bare vært fine ord. Det er på tide å ta det på alvor, og bake livslang læring inn i utdanningssystemet, sier hun, og legger til:

— Du er ikke enten født digital eller håpløs. Det er plass til både de som er født sånn og de som er blitt sånn.

Selv velger hun å være optimist.

— Det er viktig å lage inspirerende fremtidsbilder. Jeg tror på demokrati med teknokratisk ledelse på toppen. Folk med sterke visjoner og guts. Flere Elon Musk i politikken.

«Du er ikke enten født digital eller håpløs. Det er plass til både de som er født sånn og de som er blitt sånn.»

Silvija Seres på HR Forum 2016:
Digitale strategier og kampen om talentene

Den fjerde industrielle revolusjonen er digital i natur, og utvikles derfor i en eksponentiell fart. Den raske endringen påvirker alle verdikjeder i alle industrier, og skaper press på relevant kunnskap.

Kunnskapen utdateres fort, og rask læringsevne blir viktigere enn akkumulert erfaring. Arbeidsstyrken polariseres, der et mindretall blir stadig mer attraktive, mens majoriteten blir mindre relevante.

  • Hvordan kan virksomheter og ledere gjenkjenne, tiltrekke og videreutvikle de nye, etterspurte talentene?
  • Hvordan kan de samme lederne skape strukturer for at de andre beholder og utvikler sin relevans?
  • Nye digitale HR-verktøy og konsekvenser for organisasjonsstruktur og -kultur

Silvija Seres er partner i TechnoRocks.

magic-cube-378543_1920

Slik taper gårsdagens vinnere kampen om fremtiden

Blant mange krefter som endrer verden og vårt samfunn, er teknologien den sterkeste og raskeste. I løpet av få år har noen bransjer, slik som mediene og telekommunikasjon, blitt endret til det ugjenkjennelige.

Kronikk av Silvija Seres
Aftenposten 31.MAI.2016

Alle de andre bransjene står nå for tur, men mangler omstillingsviljen til å møte denne endringen effektivt nok. Det er vanskelig for gårsdagens vinnere å akseptere at spillet har endret seg.

Ingen vil vel være som Nokia og Kodak, og ende med irrelevante produkter?

Ei heller som et offer for Uber og Airbnb eller en annen plattform, og ende med en irrelevant tjeneste?

Allikevel – mens omveltningen stirrer oss rett i øynene på så mange forretningsområder og samfunnsarenaer, er det svært vanskelig ikke å se bort, og tro og håpe at dette likevel ikke skjer i vår egen bransje.

I hvert fall ikke ennå. Særlig hvis man er en etablert og vellykket aktør. For det er få ting i verden som er vanskeligere enn å komme seg ut av sin egen skygge.

Eksistensgrunnlaget fjernes

Hver dag hører vi høyt respekterte ledere uttale seg om at en eller annen konkurrerende oppkomling «egentlig ikke forstår forretningskravene godt nok».

I disse tider er det mest sannsynlig at det er de selv som ikke forstår at forretningen er i ferd med å endre seg dramatisk.

Og mens de er opptatt med å styre kjent risiko på en beundringsverdig måte, blir selve eksistensgrunnlaget fjernet av noen med helt ny tilnærming til både kunder, verdikjede og forretningsmodell.

Her er noen eksempler.

• Sagt om Apples Iphone:

Palm-CEO Ed Colligan sa i 2006 at «det tok oss mange år å lage en god telefon… PC-folk kan ikke bare komme hit», og Nokias sjefstrateg Anssi Vanjoki sa i 2009 at «med Mac fikk Apple først mye oppmerksomhet, men forble en nisjeaktør… det blir deres rolle i mobiltelefoni også».

Microsofts Steve Balmer sa i 2007 at «det er ingen mulighet for at Iphone får noen betydelig markedsandel».
Teknologimagasinet: Er Iphone egentlig den beste telefonen?

Netflix-aksjen daler på børsen tross nye kunder, hvordan skal man unngå å gå i virus-fella på Facebook og er en ny telefon til 1500 kr bra nok?

• Sagt om Amazon:

IBMs styreformann, Lou Gerstner, sa i 1999 at «Amazon.com er et interessant salgskonsept, men vent og se hva vår kunde Wal-Mart skal gjøre… IBM genererer allerede mer inntekter og mer profitt enn alle de beste Internett-selskaper til sammen.»

FedEx’ konserndirektør Mike Glenn sa i mars 2016 om Amazons beslutning om å lease fly og kjøpe sine egne lastebiler, at «det ville være en vanskelig oppgave som krever flere titalls milliarder dollar i kapital og år».

• Sagt om Netflix:

Blockbusters konsernsjef Jim Keyes sa i 2008 at «Netflix er ikke en gang på radarskjermen i form av konkurranse», og Time Warner CEO Jeffrey Bewkes sa i 2010 (om selskapets planer for lisensiert innhold) at «det er litt som om den albanske hæren kommer til å ta over verden; jeg tror ikke det».

Alan Wurtzel, NBCUs (tradisjonelt TV-selskap) president for forskning og medieutvikling, sa i år at «forestillingen om at selskaper som Netflix erstatter TV-sendinger, kan ikke være helt nøyaktig og vi trenger mer perspektiv».

Mark Zoradi, Cinemark CEO sa også i år at «Netflix er et TV-nettverk og ikke ulikt hva HBO har gjort i flere år, de spiller ikke på kino, og jeg ser ikke dem som et problem i forhold til kinobransjen.»

• Sagt om Airbnb:

Christopher Norton, konserndirektør for global produktutvikling og drift på Four Seasons, sa i fjor at «våre gjester ønsker ikke en Airbnb-følelse, de forventer et servicenivå som er annerledes, mer sofistikert og detaljert, og mer smidig», mens Richard Jones, COO i Hospitality Ventures Management Group i 2014 sa at «vi har ikke sett en direkte effekt fra Airbnb i noen av våre hoteller … de er ikke på vår radar foreløpig».

• Sagt om selvkjørende biler:

Daimler-sjef Dieter Zetsche sa i fjor at «var det et rykte om at Mercedes eller Daimler planlegger å bygge smarttelefoner, så ville ikke Apple vært søvnløs om natten; og det samme gjelder for meg».

Porsche konsernsjef Oliver Blume sa for et par måneder siden, at «en Iphone hører hjemme i lommen, ikke på veien».

Innovasjon er uforutsigbart

Innovasjon er svært vanskelig i store og vellykkede bedrifter.

Man må balansere ønsket om risikofylt nyskapning med samtidig forsvar av den bestående forretningsmodellen under press.

Til tross for deres ønske om nytenkning, forventer eierne, ansatte og relaterte parter en økonomisk stabil og forutsigbar forretning og drift.

Innovasjon er svært vanskelig i store og vellykkede bedrifter

Men innovasjon er uforutsigbart, og satsingen må være langsiktig og toppstyrt fra en allerede overbelastet ledelse. Den krever nye organisasjonsprinsipper, nye ledermodeller og nye talenter.

På kort sikt virker det mer «ansvarlig» å utsette endringene, styre unna ny risiko og oppnå sine og selskapets kortsiktige mål.

Derfor argumenterer altfor mange etablerte ledere som våre venner over og overbeviser seg selv og sine om trygge inngangsbarrierer i form av leverandørkjeder, ressursknapphet, regulering eller en eller annen unik ressurs de fortsatt kontrollerer.

De blir fanget i et kunnskaps-vs-handlings-gap, der de ønsker å vite med sikkerhet noe som er grunnleggende uforutsigbart.

Dette uforutsigbare kan de bare finne ut av gjennom egen handling, og det kan bare styres gjennom ledelsens egen overbevisning om hvilken fremtid de tror på.

Nye mega-fisker kommer

Tidligere avfeiet GM innsatsen til Google og Tesla. Derfor er det spennende at GMs konsernsjef Mary Barra nå anerkjenner dem og sier at deres bransje vil endre seg mer i de neste fem årene enn i de siste 50.

Noen sier at det ikke lenger er de store fiskene som spiser de små, men de raske som spiser de trege

TweetDel

Det kreves mye mot for et 107 år gammelt selskap med 200.000 ansatte å anerkjenne trussel fra utradisjonelle aktører med mikroskopiske markedsandeler.

På kort sikt er det mye enklere å avfeie mulig omveltning. På lang sikt er det livsfarlig.

Noen sier at det ikke lenger er de store fiskene som spiser de små, men de raske som spiser de trege. Det er fortsatt de store som kommer til å sette tonen og takten for fremtidig forretning, men det blir noen nye mega-fisker. De er i ferd med å vokse seg store nå. Vi har ikke tid til å la være å dyrke frem noen unike og raske konkurrenter.

Nokia hadde verdens beste mobiltelefon; derfor hastet det ikke med smarttelefoner. Er din tjeneste eller produkt også like uerstattelig?

 

Kronikk som PDF

Se kronikken på Aftenposten.no

3972cc0f-3cca-4304-bc2b-3893708eb7d1

silverjaseres_ok

Intervju i Klassekampen

For Silvija Seres er Norge mulighetenes land. – Vi glemmer hvor godt vi har det her

Publisert i Klassekampen 7. april 2016

Etter mange år i utlandet ville Silvija Seres tilbake til Norge. Hennes norske ektemann var mer skeptisk til å vende tilbake til fedrelandet, men Silvija var sikker.

 – Jeg ville tilbake. Litt på grunn av familien, men også fordi jeg tror Norge er stedet å være hvis man vil kombinere karriere og barn.

Hun har tidligere snakket om hvordan likestillingspolitikken her til lands er et av våre beste konkurransefortrinn for å tiltrekke oss de beste hodene. Seres har bodd og jobbet i England, USA, Saudi Arabia, Frankrike og Kina. Hun vet hva hun snakker om. 

– Særlig for kvinner er Norge bra, men også for menn. Det er noe med livsbalansen her. Vi skjønner ikke helt hvor unikt det er.

Den norske likestillingspolitikken har hatt større betydning for Seres enn de fleste. Da regjeringen i 2005 vedtok at det skal være 40 prosent av begge kjønn i styrene i alle allmennaksjeselskaper var det flere som ville ha tak i kvinnen som da var direktør for forretningsutvikling i Fast Search & Transfer. Både selskapet og Seres var synlige. Først var det Opera Software som ville ha den kvinnelige teknologen i styret sitt, kort tid etter spurte også Norsk Tipping og Aschehoug. I tillegg kom noen mindre teknologiselskaper.

 

Sa opp jobben

Styrearbeid var både spennende og tidkrevende. Seres sluttet i jobben i Microsoft og ble styreproff. Nå deler hun tiden sin i tre: En tredjedel av tiden bruker hun på en rekke styreverv, en tredjedel bruker hun som investor i små teknologibedrifter i oppstartfasen. Den siste tredjedelen bruker hun på samfunnsdebatt. For ett år siden ble hun valgt til ny president i Polyteknisk forening, som har som mål «å tilby samfunnspolitiske møter og faglige nettverk som er med til å utvikle samfunnet og den verden vi lever i».

 

– Jeg ønsker mer debatt om hvordan den teknologiske utviklingen påvirker samfunnet. Hva har det for eksempel å si at store multinasjonale selskaper eier stadig mer av jordens data og regnekraft? Samfunnet reagerer alt for sakte og alt for forsiktig.

 

Hun tror en del vegrer seg for å delta i debatten.

– Teknologene tenker at teknologiens samfunnskonsekvenser ikke er deres felt og samfunnsvitere og andre tenker at de ikke kan nok om teknologien til å uttale seg. Det fremstår som komplisert, men det er uhyre viktig at vi begynner å diskutere konsekvensene av for eksempel roboter. Helst før de har tatt over jobbene våre.

 

Kremkommunisme

Under oppveksten i Jugoslavia var ikke den offentlige debatten mye å skryte av. Rundt middagsbordet hjemme diskuterte familien politikk og annet, men Seres og den fire år yngre søsteren lærte tidlig å skille mellom hva man kunne si offentlig og hva man bare kunne si privat. Hun ser likevel tilbake på en fin barndom.

 

– Jeg hadde en så rik barndom det går an å få. Det var nok mye takket være mine foreldre. De var flinke til å gjøre oss nysgjerrige.

 

Seres-familien tilhørte en ungarsk minoritet, men det var ikke noe Silvija tenke noe særlig over.

 

– Vi levde i en slags kremkommunisme. Vi kunne reise hvor vi ville og vi hadde det vi trengte. Det var stor grad av likhet, bare politikerne skilte seg ut som en liten rik elite.

 

Begge foreldrene var akademikere. Faren var professor i matematikk. Han ble tilbudt et gjesteopphold ved Universitetet i Bergen da Silvija var 15 år. To år etter dro også moren og søsteren til Norge. 17 år gamle Silvija ble igjen alene for å fullføre gymnaset.

 

– Det gikk veldig fint å være alene. Jeg var veldig snill. Kanskje litt for snill.

 

Hun hadde alltid sett for seg å begynne å studere i Jugoslavia og hadde jobbet hardt for å komme inn på universitetet. Samtidig savnet hun foreldrene og søsteren, og tenkte at hun nå hadde mulighet til å oppleve et annet land, til å leve i Vesten.

 

– Jeg tenkte at et år eller to i Norge ville være fint, og at jeg alltids kunne reise tilbake til Jugoslavia.

 

Men i løpet av de første årene i Norge bredte uroen seg i Jugoslavia. Landet hun hadde vokst opp i sluttet å eksistere. Hun bestemte seg for å bli i Norge.

 

Ikke alt i Norge imponerte Seres. I Jugoslavia var det å være ingeniør og andre tekniske yrker like mye et kvinneyrke som et mannsyrke.

– Kvinneidealene der var påvirket av at både kvinner og menn skulle jobbe. Kvinner måtte konkurrere med menn om de beste jobbene.

 

Ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo var flertallet menn.

– Instituttet var et fantasikt faglig utgangspunk for å lære informatikk. Men sosialt var det ikke det enkleste stedet å starte i Norge.

 

Helt gale var det likevel ikke. Nerdene ble Seres første gode venner i Norge, og en av dem har fulgt med resten av livet også. I 2000 giftet hun seg med Andreas. De bodde syv år i Oxford, der hun tok doktorgrad i matematikk og han tok mastergrad i informatikk.

 

Lo av Google

– Oxford var inspirerende og utviklende på grunn av sin store tverrfaglighet, men også litt eksentrisk med sin insistering på gamle tradisjoner.

 

På et lite kjellerkontor med morkent vegg-til-vegg-teppe skulle Seres og syv andre skrive hver sin doktorgradsavhandling.

– Det som slo meg var hvor mange forskjellige måter det er å være flink på. Vi har en tendens til å lete etter en mer A4-modell i Norge. Man skal ha gått på den og den skolen og fult en smal sti. Det er ikke noe galt i det, men jeg tror at vi går glipp av veldig mange folk som tenker unikt.

 

Det er ikke noe A4 over CVen til Seres. Etter doktorgrad og tre år som Prize Fellow ved Oxford dro hun til Saudi Arabia for å starte det første private universitet for kvinner i landet. Videre dro hun til Silicon Valley. Der jobbet hun for søkemotoren Altavista. Hun og kollegene spiste lunsj sammen med teknologer i Google, og Seres og kollegene lo av at Google trodde de kunne tjene penger på annonser på nettet, mens Google-folkene lo av Altavista manglende evne til å bygge business.

– Google-folkene ler sikkert ennå.

 

Vil bestemme

Etter flere utenlandsopphold var ikke drømmen lenger å gjøre akademisk karriere. Silvija ville jobbe med kommersialisering av teknologi, i Norge.

 

Men her var det ikke stor interesse for matematikeren med doktorgrad fra Oxford. Seres bestemte seg for å ta et år på den franske internasjonale handelshøyskolen Insead.

 

Det hun husker best er organisasjonspsykologi. Mot slutten av oppholdet ble de testet på hva som var motivasjonsdriverne deres. Silvija visste at hun ikke hovedsakelig var drevet av penger, hun trodde læring og anerkjennelse var det viktigste for henne.

– Men jeg scoret veldig høyt på ønske om innflytelse og det kjente jeg meg ikke igjen i. Men i etterkant ser jeg at det er riktig. Jeg elsker å være med å bestemme og påvirke.

 

Tilbake i Norge begynte Seres å jobbe i softwareselskapet Fast Search & Transfer. Hennes gruppe hjalp store internasjonale selskaper med å utvikle digitale strategier.

– Dette var tidlig i den digitale krigen. Det var utrolig spennende og svært lærerikt.

 

I pose og sekk

Selskapet ble kjøpt opp av Microsoft, og Seres hadde ulike lederstillinger. Hun syns debatten om kvinnelige ledere i Norge er fascinerende.

– I andre land har de kanskje flere kvinnelige toppledere, men disse kvinnene er nesten alltid overklassekvinner som har outsourcet hjemmearbeidet til andre, eller de har valgt å ikke få barn. I Norge kan man faktisk ha begge deler.

 

Det har Seres. I 2007 kom den første sønnen.

– Vi hadde strevd noen år med å få nummer en, men så ramlet de bare ut. Fire barn på fem og et halvt år.

 

I dag er barna 3, 5, 6 og 8 år. Det er hektisk, men herlig.

– Jeg må nok bare slå meg til ro med at huset ikke er like ryddig som jeg skulle ønske. Og at det nok ikke kommer til å bli det på noen år heller.

 

Silvija vil være streng med seg selv, og ikke forvente at barna skal være flink i det samme som henne. Men hun syns det er viktig at de finner noe de er flink i.

– Alle trenger å være god i noe. Det jeg ikke kan finne meg i er at de danker bort livene sine. De har et ansvar for å gjøre noe konstruktivt ut av det kjempegode utgangspunktet de har fått. Jeg er ingen «tigermamma», men jeg vil ikke ha viljeløshet.

 

– Livet kommer til å gi dem noen dårlige pasninger, slik som det gjør til alle. Da håper jeg de er rustet til å ta imot og stå i det.

 

– Hvilke dårlige pasninger har du fått?

– Som alle andre har også jeg feilet og kommet til kort til tider, og det har vært smertefullt å flytte fra land til land. Det er en veldig opplevelse av tap, ikke bare av omgivelser og venner, men av seg selv. Du må begynne på nytt hver gang, både med å bli kjent med folk, men også med å definere deg selv.

 

Silvija er lei av det hun kaller «suksesstyranniet».

– Når folk forteller om suksessen sin, så høres den ofte ut som en lineær linje oppover. Men når du får dem til å fortelle den usminkede sannheten, så får du vite at de har gått på trynet igjen og igjen. Det er en nødvendig del av suksess.

nerdene

De gode nerdelovene

Teknologi endrer vårt samfunn i rekordfart. Denne endringen drives av noen grunnleggende nerdelover.

Av Silvija Seres og Espen Andersen
Aftenposten 10 Mars 2016

Internett-pionéren Marc Andreessen sa i 2011 at «software spiser verden»: Alle næringer endres av data, alle selskaper blir dataselskaper, og den enorme prisingen og lønnsomheten de nye store internettselskapene oppnår er godt begrunnet i deres verdiskapning. Mange tradisjonelle næringslivsledere er mer eller mindre automatisk skeptiske og ser en boble i den digitaliseringsdrevne veksten.

Gammelt nytt for datafolk
For datafolk – nerder, om du vil – er denne «nye veksten» og dens svimlende fart opplagt, nærmest gammelt nytt. De forstår hvordan og hvorfor informasjonsteknologien muliggjør en ny virkelighet som før var dyr og kompleks; robotisering, kunstig intelligens, skytjenester, delingsøkonomi, tingenes internett og virtuell realitet, for eksempel.
Deres digitale instinkter bygger på noen grunnleggende nerdelover – erfaringsmessige observasjoner som har vist seg å stemme i den digitale verden. Her er noen av dem: Moore’s lov (1965): Antall transistorer på et areal dobles hvert annet år: Dette medfører reduserte kostnader og høyere effektivitet i en prosessor. Gordon Moore fremsatte den i 1965, trodde den ville gjelde til 1975, men den har holdt seg til i dag, og beskriver den eksponensielle veksten i regnekraft – en smarttelefon inneholder i dag like mye datakraft som en superdatamaskin for 15 år siden.
Noen mener vi nærmer oss grensen for hva prosessorteknologi kan levere, mens andre sier at nanoteknologi, ny fysikk og nye materialer gir videre muligheter.

Metcalfe’s lov (1993):
Verdien av et kommunikasjonsnettverk vokser kvadratisk med antall brukere av systemet. I forretningstermer: Markedsandel, særlig i en tidlig fase, er enormt viktig, og man får en «vinneren tar alt»-mekanikk, som med Google, Finn.no, Uber og andre internettjenester.

Konsekvensene er store for delingsøkonomien, der store globale spillere tar over stadig flere markedsplasser. Schibsted og Kahoot er blant de norske bedrifter som forstår denne loven godt.

Conway’s lov (1967):
Organisasjoner som lager komplekse systemer (slik som software) bygger ubevisst disse produktene slik at de gjenspeiler sine egne kommunikasjonsstrukturer. Det går begge veier: Organisasjon og produkt vil ligne på hverandre. Mange mener denne loven er en sosiologisk fleip, men forskere fra de ledende universitetene MIT og Harvard i USA, samt fra Microsoft fremviser mange erfaringsbevis.

Vi blir ikke bare hva vi spiser; vi blir også hva vi lager – og store og etablerte organisasjoner sliter med å introdusere nye og smidige metoder.

I stedet eksporterer de sitt byråkrati til kundene, gjerne via produktene sine. Alle små oppstartsbedrifter skjønner denne loven.

Brooks’ lov (1975):
Den er hentet fra boken «The Mythical Man-Month» og sier at å supplere et forsinket dataprosjekt med enda flere utviklere bare forsinker det enda mer. Denne loven ligger bak mange av de store prosjektoverskridelsene, som Flexus (oslo-trafikken), Golf (Forsvaret) og Navs systemer.

Til forskjell fra bygninger og fysiske produkter, er software et abstrakt produkt
TweetDel
Det finnes problemer som ikke lar seg løse med mer regnekraft (nerdene kaller dette «NP-kompletthet»), og det finnes prosjekter som ikke blir bedre av mer ressurser. Til forskjell fra bygninger og fysiske produkter, er software et abstrakt produkt – det tar lang tid å forstå hva man bygger. Og jo flere som involveres, jo mer tid brukes til opplæring.

Amara’s lov:
Dette er kanskje den mest generelle nerdeloven.

Den sier at vi mennesker konsekvent overvurderer teknologiens effekt på kort sikt og undervurderer den på lang sikt.

Konsulentfirmaet Gartner viser dette i hva de kaller en hype-kurve, der nye teknologier går gjennom fire faser:

En «topp av inflaterte forventninger », etterfulgt av et «trau av skuffelse» før en «stigning av opplysthet» og endelig til et «platå av produktivitet».

Selv om vi er i området av «inflaterte forventninger» på mye av robotisering, kunstig intelligens, virtuell realitet og delingsøkonomi, kommer de til å vokse opp og bli så store og relevante at de vil dominere mye av dagens forretninger og politikk.

Mange arbeidsoppgaver forsvinner
For alle som driver med ledelse får disse nerdelovene, særlig den siste, mange følger:

Mer og mer kan automatiseres, særlig når datamaskiner blir selvlærende. Privat— og arbeidslivet vårt vil endres i løpet av få år, med mange nye digitale produkter og tjenester. Arbeidslivet polariseres, og mange arbeidsoppgaver blir globale eller bare borte. Ting som før krevde årevis med utvikling og investeringer, vil kunne abonneres på over nett.

Firmaene som forstår nerdelovene investerer:

Verdens 20 største selskaper (halvparten av dem innen software) står nå for over en fjerdedel av investeringene i digital forskning og utvikling. De tror på fremtiden – de skaper den og vil eie den. Hva skjer når et knippe store selskaper snart eier over halvparten av verdens regnekraft og verdens informasjon, den sentrale råvaren i fremtiden?

Lederne diskuterer lite teknologi
De fleste mennesker sliter med å forstå eksponensiell vekst, men det blir enklere hvis du tenker på historien om sjakkbrettet og dobling av antall riskorn for hver rute: 1-2-4-8-16-32-64-128 osv. Datamaskiner utvikler seg også eksponensielt. Forskning fra så vel Handelshøyskolen BI her hjemme som det ledende teknologiuniversitetet MIT i Boston, USA viser at norske næringslivsledere diskuterer lite teknologi. Og når de gjør det, handler det stort sett om å redusere kostnader.

Skal norsk næringsliv og samfunn klare seg i en programvarebasert fremtid, må man ta nerdelovene inn over seg og begynne med pro-aktivt forretningsutvikling og politikk, ikke tro at man kan kostnadskutte og regulere seg inn i fremtiden.

Nerdene forstår fremtiden. Lytt til dem og forstå deres lover.

Se artikkel Aftenposten

Artikkel som PDF

light

Slutt å dilte etter Silicon Valley

Norge må finne sin egen digitale vei og fremtid. Her er fire praktiske råd til politikerne for en ny teknologipolitikk.

Silvija Seres, President Polyteknisk Forening
Publisert i Aftenposten 8. februar 2016
Norge er mer innovativt enn det vi anerkjenner. Avisoverskrifter fra den siste tiden om at «vi har sovet i timen», eller at «vi står igjen på perrongen» når det gjelder digitalisering, er feil.

Tvert imot skjer det svært mye spennende i gründermiljøene, og vi har flere verdensledende teknologiselskaper. Vi har gode og internasjonalt sterke forskningsmiljøer innen IT og teknologi.
Vi er på syvende plass i IMDs 2015 World Competitiveness Ranking, og på 11. plass på WEFs Competitiveness Report. Vi er på 20. plass på INSEADs Global Innovation Index – etter Sverige, Danmark og Finland, men før Frankrike, og tett på Australia, Canada, Japan og New Zealand. Vi blir også rangert som et av verdens mest digitaliserte land og får solide skussmål i OECDs Digital Economy Outlook 2015. Vi har en av de beste digitale infrastrukturer i verden, de ivrigste brukerne og en generelt godt utdannet befolkning. Det vi kan bli bedre på, er omsetning av kunnskap til nye produkter og tjenester, i privat og offentlig sektor.
Vi står ikke igjen på perrongen. Dette er ikke et tog som går. Disse togene har gått en stund, og de kommer til å fortsette å gå. Men vi trenger en større bevissthet om hvilket tog vi skal ta, og vi må satse på å være vår egen lokomotivfører. Norge må finne sin egen digitale vei og fremtid. Vi valfarter til Silicon Valley, London og Singapore for å hente hjem beste praksis og inspirasjon, men de har et økosystem helt ulikt vårt. De har store markeder og mange utviklere og investorer. Det har ikke vi, men vi har gode og billige ingeniører og datafolk, store naturressurser og en unik evne til å utvikle spisse høyteknologiløsninger for utvinning av disse i krevende omgivelser. Det finnes nok nye ressurser og krevende omgivelser å ta av: grønn energi, marine bio- og mineral-ressurser, offentlige data, velferdsstaten, osv.
Samtidig haster det. Denne såkalt fjerde industrirevolusjonen, der cyber-fysiske systemer (som ligger bak roboter, kunstig intelligens og tingenes internett) blir selvstyrte og svært utberedte, skjer med en større fart, bredde og systemeffekt enn de tidligere revolusjonene. Denne utspiller seg i eksponentiell og ikke lineær tid; den forvandler alle industrier i alle land; og den utfordrer ikke bare hva vi mennesker gjør, men også hvem vi er. Og mens verden endres stadig raskere, er vår forståelse sakte. Derfor er denne siste endringen svært krevende å forstå og styre. Samtidig er avventende politikk ingen god politikk.
Den nye teknologipolitikken må ikke gjenta de vanlige svarene, som er mer penger, strammere regulering og flere utvalg. Mer penger hjelper ikke hvis satsningen ikke rettes tydelig mot de områdene som er de mest relevante for Norges fremtid, for vi har ikke nok hoder til å få en kritisk masse overalt. Mer regulering hjelper ikke fordi teknologi er en global naturkraft, med ny forbrukerlogikk og nye markeder som resulterer i uforutsette samfunnseffekter.

Flere utvalg hjelper ikke fordi vi ikke har tid til å løse dette problemet gjennom en serie av utredninger, og fordi alle må med, ikke bare ekspertene.
Så hva kan våre politikere gjøre? Fremtiden forstås best av de som skaper den, så de bør gå inn i disse samfunnsendringene med åpent sinn, stor læringsvilje, og rask korreksjonsrefleks. Her er fire råd på veien:
1) En aktiv teknologipolitikk bør være motivert av mulighetene istedenfor utfordringene. Fremtiden er ikke et problem, og denne omstillingen kommer enten vi liker den eller ikke, enten vi er aktive eller passive, og enten vi prøver å stenge den ut eller ikke. En dynamisk teknologipolitikk burde ta i bruk gründernes smidig utviklingsmetode (fleksibel samarbeid og egenkontroll, korte tidsfrister, iherdig testing og rask feilhåndtering). Dette kan fungere særlig bra i Norge, med våre flate hierarkier og effektiv infrastruktur som tillater større grad av eksperimentering og kortsiktig risiko.

2) En fokusert teknologipolitikk anerkjenner særnorske behov og muligheter. Vi besitter en høy andel industrielle, økonomiske og sosiale verdensrekorder pr. innbygger, og vi er gode på å utvinne og utvikle naturressurser på en langsiktig og klok måte. Vi har en dyr samfunnsmodell, men også svært mye sosial kapital i form av tillit, likhet, kunnskap og stabilitet. Vi må skape et digitalt samfunn på vår måte og slutte å dilte etter Silicon Valley.

3) En nasjonal teknologipolitikk skapes likevel i tett samarbeid med andre land og myndigheter. Dette er overnasjonale problemer. Makten flyter stadig over til relativt få store private aktører slik som Google og Amazon og skaper en ny maktstruktur som begrenser muligheter til nasjonale reguleringer. Effekten forsterkes fremover da disse selskapene investerer mest i forskning og utvikling, der de 20 største selskaper innen forskning og utvikling står for 25 prosent av den globale investeringen i dette.
4) En tverrfaglig teknologipolitikk krever faglig mangfold. Teknologien hvisker grensene mellom næringsliv, forskning, offentlig og politikk, og erfaringer på tvers av disse vil være avgjørende for god forståelse og rask utvikling. Kombinatorisk kreativitet bygger på nytenkning rundt relevans. Vi må ha større vilje til å skape og tiltrekke nye talenter, og vi må motivere etablerte ressurser til å endre fagfelt og profesjonelle spor. Læring trumfer kunnskap, og bredde trumfer den smale profesjonelle stien.
Teknologi (og ikke oljeprisen) tvinger oss ut av vår egen skygge. Den er verken positiv eller negativ; men den er heller ikke nøytral. Den kan koble oss sammen eller distansere og polarisere; den kan gi oss nye næringer og jobber, eller skape ny underklasse og arbeidsledighet. Teknologi er en god tjener, men en slem herre. Og på lang sikt dreier løsningen vår seg ikke om verdi, men verdier.

 

Last ned PDF